Den store plagiatindustrien

Kuriøst nok har det nylig, med korte mellomrom, dukket opp to saker der relativt kjente musikere har blitt / blir anklaget for plagiat. Gary Moore er allerede blitt dømt i en tysk domstol for å ha stjålet melodilinjen til gitarsoloen i ”Still Got the Blues”, - hør sammenligning her, og Coldplay anklages for å ha brukt melodien i Joe Satrianis ”If I could Fly” i sin hit ”Viva la Vida”. Hør en sammenligning her. Dette er for øvrig ikke første gang Coldplay blir anklaget for plagiat, den gangen av det mindre kjente bandet Creaky Boards, og det attpåtil for samme låt.

Først må det naturligvis innrømmes at likheten i begge tilfeller er slående. Spesielt Gary Moore er på noe tynn is. Men ærlig talt, hvis man går grundig til verks, så er det jamen mye rart det kan saksøkes for innen for rockeverdenen. YouTube-serien ”Metal that sounds like other metal” har 32 poster til nå, med cirka 10-12 riff i hver video. Det vil si til sammen rundt 300 saker der man mer eller mindre bevisst har laget noe som ligner svært mye på noe annet. Selvfølgelig er ikke alle eksemplene like gode, mens andre ganger er det sjokkerende hvor likt det faktisk låter. Skyld på at metal-sjangeren er snever om du vil, men det finnes da grenser for hva man kan spille på en gitar og få andre til å synes det låter bra. Dermed kopierer man andre. Det er uunngåelig. Lydbilde, rytme, lydeffekter etc kan endres, og vips, så har man en ny hit.

Dette gjelder selvfølgelig ikke bare metal-sjangeren heller. Man trenger ikke sitte lenge på YouTube før man har bøtter og spann fylt opp med forslag til søksmålssaker. Pianoballadene og Vanilla Ice (ikke overraskende) får også gjennomgå, og Avril Lavigne blir utsatt for det reneste korstog, ser det ut som. Linkin Park blir mobbet for å kopiere seg selv, men det er det vel bare musikkpolitiet som bryr seg om.

Strengt tatt burde man vel heller ta det som et kompliment å høre seg selv i andre musikere. Det betyr jo at man har laget noe bra, som andre har latt seg inspirere av. Er det ikke det som er meningen med å lage musikk og? Å inspirere andre? (eventuelt for å tjene penger og gjøre det bra med damene, hvis du spør Gene Simmons, men det ser vi bort fra her)

Ølkasting som folkesport

VG skriver i dag skriver at ølkasting mot miksebordet førte til en brå slutt på Hellbillies Rockefeller-konsert, noe som minner meg på noe jeg har lurt på lenge.

Hva er egentlig greia med å kaste øl på hverandre på konserter?

Dette foregår sikkert på de fleste rockelokaler rundt om i landet, i farten husker jeg konserter på både Rockefeller og Sentrum Scene der det ble hivd noen glass på kryss og tvers. Etter noen år i Trondheim husker jeg også dette som en veldig vanlig aktivitet på hver eneste storsalskonsert på Samfundet. Blant annet av denne grunn var det naturligvis forbudt med glass i konsertlokalet, alt øl ble servert i plastbeger, som som i for seg er kjipt i seg selv, men forståelig. Dermed kom det med ujevne mellomrom et plastbeger susende gjennom lokalet. Og begrene var ikke nesten tomme, med en liten skvett av lunkent øl. Neida, ofte var de halvfulle og vel så det (det føltest i hvert fall slik).

Og da lurer jeg på: Hva i alle dager er vitsen med å bruke penger på øl hvis du har tenkt å kaste det i hodet på folk?

Spørsmålet er vel ikke så vanskelig i grunn. Å plage andre er det mange som av en eller annen grunn synest er festlig. Og kombinert med litt alkohol innabords er det lett å ty til denne aktiviteten for å ha det gøy. Dette betyr også at ølkasterne sannsynligvis ikke liker konserten de er på heller, siden de kjeder seg så mye at de må underholde seg selv på denne måten. Dess mer innhold i begeret, dess større fart fikk det, og det er vel kanskje forklaringen på hvorfor både halvfulle og fulle beger ble kastet. ”Sårru den du?! Sikkert 20 meter! Minst! Slå den!”

Sannsynligvis er det heller ikke noen vits i å hisse seg så veldig opp heller. Man kan selvfølgelig kaste ut synderne, noe som vil medføre litt ekstra jobb for vaktmannskapet. Eller så kan man akseptere det som en naturlig del av den skitne opplevelsen en rockekonsert skal være. Samtidig kan man jo la være å springe på toalettet når ølet skal ut igjen, og heller bruke lomma til naboen (slik min bestefar påstod han hadde observert på en Brann-kamp på 60-tallet. Hvorvidt det er sant eller ikke skal ikke jeg legge meg opp i).

Rockenostalgi - tributebandenes tidsalder

Vi lever i en tid der rockedinosaurene lever og virker som bare det. Metallica, AC/DC, Iron Maiden og Kiss legger ut på jordomseiling med jevne mellomrom, og får også nye unge fans. Finnes det ikke populære rockeband med medlemmer under 50 år? Joda, selvfølgelig gjør det det, de når likevel ikke de nevnte gråhårede heltene til leggene i popularitet og berømmelse. De var først, de var størst og de er fortsatt størst.

Dermed har det oppstått et nytt fenomen i kjølvannet av disse veteranenes fortsatte popularitet. Fenomenet kalles tributebands.

De har fantes en stund, dette er ikke noe flunkende nytt fenomen, men det er en stadig voksende nisje. Noe nærmere forklaring er vel strengt tatt neppe nødvendig, men i bunn og grunn så handler det om å spille coverlåter, men fra bare ett bestemt band. Man hyller dem, rett og slett, derav "tribute"-bands (duh...) på en gjennomført måte, gjerne med kostymer og sceneshow. Tidligere i år innførte Classic Rock magazine en egen spalte for tributebands, og Sweden Rock Festival har de siste årene latt flere tributebands slippe til på deres minste scene under festivalen. Dette skjer etter en battle-of-the-bands-konkurranse som går over det foregående halvåret. Også her i Norge har tributebandene blitt mer synlige. Norway Rock Festival (opprinnelig Kvinesdal Rock Festival) har som SRF satset på tributebandene, og hadde det første året (i 2006) en egen festivaldag for tributebands, der blant annet lokale versjoner av U2, Bon Jovi, Motörhead og Ozzy Osbourne fikk slippe til Året etterpå stilte Dio og Iron Maiden (nesten, i alle fall). Kommende helg spiller Heatseekers, Trendkill og Overhead (henholdsvis AC/DC, Pantera og Motörhead) på Folken i Stavanger.

I disse mimretider, der alle som har hatt en fot innenfor hardrockhistorien reiser på turne, har det også åpnet seg en artig liten mulighet for tributebandene til å få spille med sine helter. Deep Purple-kopistene i Come Taste the Band spille både her og der med Ex-Purple Glenn Hughes i sommer. Og Dust n'Bones fra Trøndelag var backing band for den delvis rehabiliterte G n'R-trommis Steven Adler på Rock the Boat festivalen som gikk mellom Oslo og Fredrikshavn i 2006 (ja, det var altså festival til havs). Bandet deler forøvrig navn med et Guns tributeband fra Ungarn

Også når originalene selv kommer på besøk popper kopiene fram. Garage i Bergen kjørte Kiss tribute-aften med kopien Firehouse etter Kiss-konserten på Koengen i sommer, på samme måte som War Pigs spilte etter Black Sabbath-konserten samme sted i 2006. Blir vi aldri mette?

Selvfølgelig ønsker vi aller helst å se de nå godt voksne, opprinnelige og ekte rockeheltene stille i vår hjemby for å vise seg fram, men når dette ikke skjer hver helg er det jo greit å ha en back-up-løsning. Og å høre Nils K.Rue fra Pagan's Mind synge Ozzy-låter med Tore Moren på gitar i Kvinesdal i 2006 var vel så kult som å høre Ozzy selv stavre seg gjennom et sett med heavyklassikere på Lerkendal året etter.

Grensen mellom tributeband og "ekte" band har også blitt ganske så flytende i noen tilfeller. Backingmusikerne som Ace Frehley reiser rundt med for tiden er halvparten så gamle som han selv, og trommisen har stemmen i vesentlig bedre behold enn det man kan si om Paul Stanley for tiden. Vel har Ace skapt historie med sine licks og riff på de første Kiss-platene, men når han i dag inkluderer Love Gun i setlisten (som han verken har skrevet eller sang/synger på), blir det vel så mye tribute som ekthet over det hele.

Men who cares, jeg koste meg jeg.